Year 2021
Published in Fotografi (NO)
Category Article
Writer Julie Lauritzen

– Det skal ligge en nærhet der som får folk til å bry seg

I fem år har fotojournalist Line Ørnes Søndergaard og utenriksjournalist Yohan Shanmugaratnam reist til Boston i Storbritannia, for å ta for seg de underliggende årsakene som førte til Brexit. Det som først startet som en artikkelserie for Klassekampen, er nå endt opp som en sterkt medmenneskelig og engasjerende fotobok.
– Vi har jobbet sammen lenge, men det var helt tilfeldig at vi ble satt sammen på akkurat denne historien den gangen. Line var vikar i Klassekampen og skulle være med på turen til London for fem år siden. Jeg hadde hun bare lagret som “Line Foto” på mobilen min, så jeg visste ikke helt hvem hun var. Det er hun fortsatt, som en slags påminnelse om hvor det hele startet, ler Yohan.

Misnøyen med den enorme arbeidsinnvandringen var en av de store temaene alle snakket om frem mot avstemningen. Før de dro til Storbritannia kom Yohan over en tabloid overskrift i The Daily Mail, som omtale byen Boston i Lincolnshire som The Murder Capital of Britain. Han avtalte å møte “Line Foto” i kantina for å planlegge turen, tok med seg artikkelen og foreslo at de skulle ta turen til Boston, der det så ut til å skje en hel del.
– Hovedregelen for meg var i utgangspunktet bare å dra ut av hovedstaden. Det er nesten det samme hvor man ender opp, så lenge man kommer seg ut for å se hva som skjer utenfor, forteller Yohan.

Jakten på historiene
Boston er en liten havneby som ligger to timer nordøst for London med tog. Målet for den første turen var å utforske hvorfor det var så mye spenning i akkurat denne byen, og å finne mennesker som kunne hjelpe dem å fortelle om det. De hadde ikke mye tid til rådighet, så for å finne noe å bite tak i, brukte de øynene sine flittig mens toget rullet inn på stasjonen. Det første de så var den store jernkloen fra en gravemaskin som strakk seg opp i lufta gjennom det øsende regnet.
– Jeg tenkte umiddelbart, der! Den kloa er jo fantastisk visuell! Der er det sikkert noen flotte typer. Og etter en stund på leting blant skraphauger i regnet ender vi opp med å møte Albert, som blir en av hovedpersonene våre i boka, sier Line med et triumferende smil.

Da de skulle finne et sted å bo i Boston valgte Line bevisst et sted der det kunne være noen spennende mennesker å finne. Valget falt på det mest tvilsomme, men desidert billigste stedet The Jolly Crispin, som kunne tilby et rom på deling med dusjkabinett for fem pund.
– Det var helt sinnsykt. Men det som var fint med å kunne bo der var at det lå i West Street, som blir kalt for East Street, en paradegate hvor polske butikker og delikatesseforretninger ligger på rekke og rad og vitner om hvor stor den østlige innvandringen er. Den gata gav oss et veldig godt utgangspunkt for å finne historier, forteller Line.

Medmenneskelig perspektiv
I løpet av fem år er det blitt mange reiser frem og tilbake, utallige timer lagt ned på research og løpende dialog med menneskene de har møtt. Yohan og Line har kjørt ut til sumpene, på åkrene, til bingoen og vært på de lokale barene for å møte folk. De har besøkt rockeklubbene, drukket kaffe i kirken og lest kommunebudsjettet som skal stemmes over. Enorme mengder tid, energi og krefter er lagt ned i å sette seg inn i opplevelser, steder og stemninger for å forstå menneskene de møter så godt de kan.

Da de fikk innvilget støtte og endelig kunne bruke mer tid på prosjektet, flyttet Line både hund og samboer ned til Boston for å bo der et par måneder, og Yohan kom etter de ukene han hadde barnefri.
– Da kunne jeg bruke tid mens jeg var der på å se gjennom bilder, gå ut og fotografere, for så å spise middag med samboeren min senere. Å jobbe konkret med en bok frigjorde rom til utforskning, omveier og surr i prosessen. Det tillot en romslig fase, som gir plass til de ekstra lagene i boka, forklarer Line.

Resultatet er kraftfulle og personlige møter med Bostons innbyggere, som er vanskelig å legge fra seg når man først har fått en introduksjon. Spesielt historiene til bokens to hovedpersoner gir sterkt inntrykk. Aleksandra, en nyforelsket mor som jobber tolvtimersskift på en fabrikk, og som emigrerte fra Litauen til Storbritannia i håp om en fremtid med større muligheter for økonomisk frihet. Gjennom hennes øyne får vi et hjerteskjærende møte med Storbritannias virkelighet.
Albert er en gammel, lokal fisker og en total motsetning til Aleksandra. Han er enkemann, full av prosjekter for å tjene en slant og er klar for å sparke oppover.
– Det speiler Aleksandra å ha Albert som en bikarakter. Han har en helt annen bakgrunn og nasjonalitet, selv om de begge tilhører arbeiderklassen og har hatt et røft liv, forteller Yohan.

Sammen har Line og Yohan møtt mennesker fra flere sider av Brexit-konflikten. På elegant vis flettes nåtidens skildringer sammen med historier fra Bostons storhetstid som sjøfartsby, avgjørende politiske valg tatt av ulike britiske statsministre og de menneskelige konsekvensene til EUs globaliseringsprosjekt.
– Vi har bevisst flyttet det politiske kaoset inn i skyggene og de personlige konsekvensene ut i lyset, sier Line.

Det er en uventet blanding av nære møter med personer og solide faktabaserte bakgrunnsskildringer, som gjør at man som leser sitter igjen med en god forståelse av hendelser og hvordan de kan påvirke enkeltmennesker.
– Det å fortelle om ekte mennesker og virkelige liv, å sjekke opp at man har forstått det riktig, og å ikke stå alene i alle tingene man opplever føles som en sannferdighetsgaranti. I de viktige scenene i boka har vi passet på å være der begge to, mens i de omliggende scenene har det vært litt forskjellig, forklarer Line.

Utfordrer fotoboksjangeren
Bruddet er delt opp i fem kapitler og skiller seg fra den tradisjonelle sakprosaen på flere måter. Teksten og fotografiene skaper en nærhet mellom leseren og historien, i motsetning til tabloide avisartikler om Brexit, hvor skrikende overskrifter kan skape avstand og sjokkverdi. I stedet gir boka leseren rom til å være i øyeblikkene som blir presentert.

Måten Yohan og Line forteller på står i sterk kontrast til tradisjonelle journalistiske fortellergrep, samtidig som innholdet hele veien er forankret i faktiske hendelser. Ved å bruke en mer personlig ordlyd i historien, knyttes leseren nærmere menneskene i boka, helt til man føler man kjenner dem. Det er en forfriskende balanse i språket, som tilgjengeliggjør historiene til menneskene de møter og gir et inntrykk av at alle er blitt møtt på samme måte, med samme medmenneskelige tilnærming.
– Fordi det er et så betent tema har vi vært veldig bevisste på en balanse i boka. Begge politiske ståsteders slagsider skal representeres og der det er mørke må det også være lys. Sånn er verden. Ingenting er helt det ene eller det andre, forklarer Line.

Kapitlene deles opp med en dobbeltsidig illustrasjon som visuelt samler opp all støy, krangling og det mediesirkuset debatten inneholder utad. På den måten prøver de å plassere mediesirkuset i bakgrunnen, for å få frem de menneskelige skjebnene og konsekvensene av både EU og Brexit. I dokumentarbøker er bilder ofte plassert litt om hverandre i teksten, eller samlet i en bildeblokk i midten av boken.

I Bruddet er innholdet likestilt, slik at bilder og tekst er fordelt i to seksjoner per kapittel. Det frigir en intuitiv og interessant måte å utforske boken på.
– Bilder og tekst kan komme til å gå på kompromiss med hverandre, der de ofte blir plassert litt om hverandre i bøker. Vi har prøvd å lage et format hvor de i stedet kan utfylle og forsterke hverandre, forteller Yohan.
– At de får lov til å sameksistere på sine egne premisser. Vi endte med å åpne hvert kapittel med bildesekvensen, for å male opp lerretet eller landskapet. De setter stemningen og transporterer deg inn i dette universet som du skal være i og gir deg noen ansikter, ekte mennesker tett på som du kan hekte teksten på etter hvert som du begynner å lese deg gjennom historien, legger Line til.