45 av Damian Heinisch

Den selvpubliserte boken er en gave i form av en gåte til leseren. Jeg tok en prat med Damian Heinisch i håp om å få et par hint.

I snart ti år har Heinisch utforsket og reflektert rundt sin egen families skjebne under og etter andre verdenskrig. Hans nye bok leder betrakteren fra Ukraina til Oslo, gjennom fire årstider og en del av Europa slik det er i dag. Heinisch sitt mål er å besøke sin bestefars ukjente grav, som ligger i området til en tidligere sovjetisk arbeidsleir i Ukraina. Denne, og alle de andre leirene, med tilhørende gravplasser, ble slettet fra jordens overflate etter krigen. Ingen vet helt hvor sine kjære ble gravlagt.

Etter fire togreiser ble resultatet 4136 analoge bilder som skulle undersøkes for å finne ut hvilke hvilke som måtte ut og hvilke som fikk bli værende. Heinisch klikket seg gjennom togskinnene på google maps og prøvde å gjenkjenne sine egne bilder, for å finne igjen destinasjonene fra reisen. Denne systematiseringen går igjen i arbeidet. Tittelen på boken refererer for eksempel til alderen bestefaren, faren og han selv var da de tok individuelle togreiser som viste seg å være svært sentrale i livene deres. Det var ikke før Heinisch tok togturen selv, at han oppdaget koblingen som ble et fundament i boken.
– Vi gjorde alle denne togreisen da vi var på samme alder. Min bestefar og far reiste med tog fra den samme byen på ulike tidspunkt. I 1945 gikk bestefars reise fra byen i det beseirede Tyskland og mot døden i Ukraina, mens i 1978 gikk min fars reise fra det lukkede Øst-Europa og til friheten i vest.

 Alt henger sammen til slutt. Gjennom boken eksperimenterer Heinisch med beskjæring og sekvensering av 135mm fotografier. Boken er full av skjulte referanser, blandet med melankoli, lengsel og sorg, men også ironi, sarkasme og humor. Bildene kommenterer hverandre og gir subtile hint til tematikken. Han leker med destruksjon og perspektiv ved å plassere hoder i bretten, og stiller spørsmål rundt kjønn, alder, menneskers blikk, de glade og melankolske sidene og ikke minst politikk. Boken inkluderer også en plakat med bilder fra 45 utvalgte togstasjoner han passerte på reisen.
– Bildene handler mer om å manifestere følelser fremfor konseptualisering, for alt er til slutt et selvportrett.

Gjennom dette arbeidet ønsker Heinisch å vise den historiske refleksjonen fra en vanlig families perspektiv. Millioner av mennesker har opplevd andre verdenskrig og de brutale konsekvensene som fulgte. Hos noen slapp det kanskje aldri taket. Heinisch beskriver det som ‘en følelse av melankoli, skam og en skjult kapitulasjon’.
– Boken har tydelige referanser til fortiden, men også en konkret skeptisisme til samtiden fordi alle bildene er fotografert nå.

Livserfaringer og egne referanser påvirker leserens opplevelse av boken. Derfor er det er en bok man hele tiden kan vende tilbake til og stadig oppdage nye ting. Referansene ligger ikke bare i det estetiske, men er også svært forankret i livet.
– Jeg bare tilbyr et perspektiv. Det er et personlig prosjekt fremfor et politisk.